frimenigheter

Frimenigheter har tradisjonelt vært navnet på lokalt organiserte menigheter som står utenfor statskirken. Ettersom Den norske kirke formelt sett ikke lenger er en statskirke, er det rimelig å forstå begrepet som menigheter utenfor Den norske kirke. Ordet «frimenigheter» brukes særlig om menighetsdannelser som er lokale, eller som tilhører trossamfunn der de lokale menighetene er organisert som selvstendige enheter. Landsomfattende kristne trossamfunn med en felles organisasjon for menighetene kalles frikirker.

I tidlig moderne tid var statskirken enerådende som religiøs institusjon i Norge, men dens monopol ble særlig utfordret av haugianernes lekmannsbevegelse de første tiårene av 1800-tallet. Med dissenterloven av 1845 ble det lov å melde seg ut av statskirken og danne et nytt trossamfunn, og fra og med lovrevisjonen av 1891 kunne slike samfunn oppnå offentlig godkjennelse så lenge de drev lokal virksomhet. Denne bestemmelsen ble endret ved lov om trudomssamfunn og ymist anna av 13. juni 1969, slik at et trossamfunn kan la seg registrere hos statsforvalteren (tidligere kalt fylkesmannen) og motta offentlig tilskudd.