Granater for riflede våpen er bygget opp på følgende måte:
Selve granatkroppen betegnes bøssing og er formet som en ogival (spissbue) som kan være av varierende lengde. Den avsluttes med en vulst, det bredeste punktet på fremre del. Vulsten ligger an mot bommene i kanonrøret. Bak vulsten er granatkroppen noe smalere. Bøssingen lages av stål som er seigt nok til å tåle sjokket ved avfyring, men sprøtt nok til å knuses i et stort antall splinter når en eventuell sprengladning detonerer.
Nær bakenden ligger føringsbåndet, en ring av mykt metall som kobber. Føringsbåndet har større diameter enn bommene i kanonrøret, men formes riflingen slik at det fyller riflene. Båndet tetter slik at ikke kruttgassene unnslipper fremover, og det gir granaten rotasjonen som stabiliserer den i banen.
Bak føringsbåndet vil det oftest være en avsneiing, en avkortet kjegleform, som bidrar til å redusere turbulens og luftmotstand. Lengst bak kan det plasseres ulike pyrotekniske hjelpemidler, som:
- Et base bleed-element, en saktebrennende kruttsats som bidrar til å fylle rommet bak granaten og reduserer luftmotstanden
- En liten rakettmotor som gir ekstra fremdrift
- En sporlyssats som gjør det mulig å følge granaten visuelt
Granaten er i regelen utstyrt med et brannrør som sørger for at hovedladningen detonerer.
Et brannrør sørger for at granaten detonerer på rett tid eller sted. For de fleste granattyper skrus brannrøret på spissen. Hulladningsgranater har innebygget brannrør som tenner ladningen bakfra. Granater med ladning av høyeksplosiver må ha brannrør med overdrager, en kraftigere overgangsladning. Granater med kruttladning trenger ikke overdrager.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.