Ijma betyr konsensus og er et sentralt begrep i fiqh, den islamske rettsvitenskapen. I sunniislam klassifiseres ijma som den tredje av lovens fire røtter eller fundamenter.
Prinsippet bak ijma bygger på en hadith om at «mitt (Guds) samfunn kan ikke samles om det urette». Full konsensus er dermed et uttrykk for Guds openbaring. Juristen Muhammad ibn Idris al-Shafi'i (død 820) systematiserte rettsvitenskapens grunnprinsipper i sitt banebrytende verk al-Risāla. For ham måtte en slik konsensus omfatte alle troende uten unntak, og dermed bare omfatte de aller mest grunnleggende ting. Rettsvitenskapen måtte først og fremst bygge på Koranen og hadith.
Hans etterfølgere begrenset ijma til å gjelde de rettslærdes konsensus, men ijma blir likevel mest brukt for å bekrefte en tolking av hadith. De fire sunni-muslimske lovskolene har gjennom historien debattert ijma-prinsippet.
I sjiaislam er ijma definert som fellesskapets enighet om å følge alle imamens avgjørelser; under imamens fravær er det de rettslærdes mål å nå frem til konsensus om hva som til enhver tid er i overensstemmelse med imamens vilje.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.