Innu var tradisjonelt et nomadisk folk som levde av fiske og som jegere og sankere. I de nordlige og vestlige områdene var caribou det viktigste byttet, mens elg var viktigst i syd. I tillegg jaktet de en rekke andre arter, som hare, bever, bjørn, laks og sel. I tillegg til å jakte for eget forbruk, lagde de håndverksprodukter av skinnfeller, bein og gevirer som de brukte til handel med andre grupper. Disse produktene dannet også grunnlaget for mange av materialene og utstyret de brukte selv, som klær, redskaper, instrumenter, byggematerialer og smykker.
Wigwam, en kjegleformet trekonstruksjon, var den vanligste hustypen blant innu. I nord var disse typisk tekket med caribouskinn, mens det i syd var vanlig å bruke bjørkenever. Om vinteren bodde de i mindre bosettinger som kun inkluderte noen få familier. På sommeren samlet de seg i større grupper, noe som gjerne hadde sammenheng med store selskaper og rituelle sammenkomster. Innu brukte kanoer for å utnytte elvene som transportårer om sommeren. Om vinteren brukte de truger og sleder for å bevege seg over større områder.
Fra tidlig på 1800-tallet ble innu innlemmet i pengeøkonomien via pelshandel etter at Hudson Bay Company etablerte seg i området. Pelshandelen la grunnlaget for relasjonen mellom kolonimakten og urbefolkningen. Fangstmetodene som krevdes for å opprettholde handelen var ikke forenlig med en nomadisk livsstil som i stor grad hadde fulgt caribouens vandringer. Fra midten av 1900-tallet var pelsressursene uttømt. I tillegg gjorde kommersiell skogdrift det enda vanskeligere å leve av naturressursene de hadde utnyttet i århundrer.
I dag er de fleste innu bofaste. De er spredt over mange ulike lokalsamfunn og reservater, noen vanskelig tilgjengelige.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.