Alle bokstavene i alfabetet er konsonanter, men de tre bokstavene ا (a), و (o, u, au), ي (e, i) kan skrives for å vise vokaler etter følgende regler:
De skrives aldri i lukkede stavelser unntatt i enkelte enstavelsesord som دان dan, ڤون pon, og heller normalt ikke i åpne stavelser uten trykk.
Ingen vokal skrives normalt lengre frem enn nest siste stavelse.
Vokal i neste siste, åpne stavelse skrives stort sett alltid: تيمر timur 'øst', كيت kita 'vi (og du/dere)'
Men ikke slik at samme bokstav gjentas to ganger, altså aldri en ا, و eller ي direkte etter en samme bokstav, så hvis en av disse tre allerede står for en konsonant i stavelsen, kan de ikke brukes til å markere vokal også.
Den slappe e'en [ə], som i tidligere latinsk rettskrivning hadde et eget tegn ĕ, som kalles pĕpĕt, men som i dagens rettskrivning ikke skilles i skrift fra vanlig e [e], skrives aldri med arabiske bokstaver, bortsett fra som fremlyd, hvor alle vokaler markeres med ا som første bokstav: انم enam 'seks'
Noen få ord som slutter på denne slappe e'en skrives med y uten prikker: ناسيوناليسمى nasionalisme 'nasjonalisme'
Selv om alle ord som begynner med vokal skrives med ا kan samme bokstav ikke gjentas, og derfor kan det ikke stå en ا til for vokalen a, men de andre vokalene kan skrives i åpne stavelser: ايبو ibu 'mor'
Lukkede stavelser som begynner på vokal skrives med ا uten noen påfølgende bokstav for å vise vokal og da kan vokalen være hva som helst, man kan bare lese ordet hvis man kjenner uttalen: انتق untuk 'for', استري isteri 'kone'.
Ettersom alle ord som begynner på vokal skrives med ا, er det klart at و og ي i fremlyd står for konsonant og ikke vokal.
Slutter et ord på vokal, skrives vokalen (بهارو baharu 'nylig'), men ا bare hvis nestsiste stavelse har den slappe vokalen e [ə]: سݣرا segera 'hastig', كرا kera 'krabbemakak', og ofte når nest siste stavelse er lukket: بڠسا bangsa 'rase'
Har tostavelsesord som slutter på vokal allerede en skrevet vokal, skrives ikke sluttvokalen, med mindre det skaper mulighet for misforståelse: لال lalu 'etter', 'forbi', اين ini 'denne', men كامي kami 'vi (men ikke du/dere)' hvor sluttvokalen skrives for å skille ordet fra كام kamu 'du'. Omvendt skrives enkelte ord som kan misforstås allikevel uten sluttvokal: تتاڤ tetapi 'men', 'allikevel', som også kunne vært lest tetap med betydningen 'avgjort', og slutt-a skrives i noen ord selv om nest siste stavelse ikke har slapp e: ارا ara 'fiken'.
Flere eksempler med hyppig brukte ord: ڤولو pulau 'øy', ساي saya 'jeg', تيڬ tiga '3', ليم lima 'fem', اي ia 'han/hun', دي dia 'han/hun', جوڬ juga 'også'
Diftongen -ua- markeres med ا mens u forblir uskrevet: ڤرمڤوان perempuan 'kvinne'
Tegnet ء kan skrives mellom to stavelser for å vise at følgende bokstav er en vokal og ikke konsonant: لاءين lain 'annen' – لاين layan 'ta seg av', لاءوت laut 'hav'
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.