kulturradikalisme

Ordet kulturradikal skal ha forekommet i Sverige allerede på 1890-tallet. Begrepet ble noe brukt i mellomkrigstiden i Skandinavia, og i Norge var det gjenstand for debatt på 1930- og 1940-tallet. I Danmark kom det for alvor på dagsordenen med artikler av forfatterne Sigurd Hoel og Elias Bredsdorff i Politiken i 1955. I kronikken «Motstand mot… Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisjonens tegn» så Hoel drømmen om det frie menneske som kulturradikalismens dypeste motiv.

Det ble også tittelen på litteraturviteren Leif Longums standardverk om norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidas «radikale trekløver» Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland fra 1986. Longum beskriver bevegelsen som «anti-autoritær individualisme med front mot alle undertrykkende konvensjoner» og «en utopisk visjon av det frie menneske i det frie samfunn».

Trekløveret sprang ut av den kommunistiske studentorganisasjonen Mot Dag. De regnet seg som sosialister, men Longum ser heller radikalismen i forlengelsen av det antiautoritære borgerlige opprør fra det moderne gjennombrudd, med individets frihet som overordnet verdi og samfunnet som trussel.

Longum sammenfatter kulturradikalismens idealer i et menneskesyn, et vitenskapssyn og et syn på forfatterrollen: et individ fritt fra hemmende tradisjon, fornuft og vitenskap som redskap for kritisk avsløring og forfatteren som intellektuell opposisjon. En illustrerende tekst er Helge Krogs «Diktningens innsats» (1933), der litteraturen får i oppgave å rydde vei for framskrittet.

Vitenskapsidealet beveget seg på tjuetallet fra Karl Marx til Sigmund Freud, fra økonomiske til psykologiske årsaksforklaringer. Vitenskapen ble våpen mot religionen, for en friere oppdragelse, en friere seksualmoral og kvinnefrigjøring – og mot totalitære ideologier, i første rekke nazismen.

I Stockholm under andre verdenskrig møtte Sigurd Hoel en annen antinazist, den danske arkitekten og skribenten Poul Henningsen. I dag er han mest kjent for PH-lampen, men han er utvilsomt den som har gitt synligst ansikt til dansk kulturradikalisme etter Georg Brandes.

Kulturradikalismen fikk dels en annen profil i Danmark enn Norge, med feste i nykantiansk filosofi og nedslag i arkitektur og design, revy og jazz. Henningsen ble «lysmageren» som personifiserte det kritiske opplysningsidealet. Han så selv kulturradikalismen som et livssyn, men foretrakk ord som «frisind», «progressiv holdning» og «humanisme». Målet var å skape frie, selvstendige mennesker.

Kulturradikalismen hadde ingen egen organisasjon, men markerte seg i avisdebatt og tidsskrifter, i Danmark særlig Poul Henningsens Kritisk Revy (1926–1928). I Sverige fikk man i mellomkrigstida en tilsvarende radikal bevegelse, blant annet knyttet til tidsskriftet Clarté.

I norsk etterkrigstid ble begrepet knyttet til seksuell og politisk motkultur, med navn som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe, sekstiåtteropprøret og den såkalte Profil-kretsen i litteraturen. Avisen Dagbladet ble lenge sett som kulturradikalismens hovedorgan.

Kulturradikalismen har vært utsatt for flere typer kritikk, i Norge blant annet for manglende filosofisk og politisk tyngde.

Berømt er en artikkel av filosofen Gunnar Skirbekk: «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge» (1970). Her knytter Skirbekk kulturradikalismen til faser i det kapitalistiske samfunnet: På Ibsens tid skal individet frigjøre seg, bli kvitt «tyngande tradisjon og eit ytre samfunn som liksom kliner seg fast rundt individet og hemmar det». Den tidlige kapitalismens arbeids- og sparemoral forutsetter et fritt, rasjonelt viljesindivid, mens seinkapitalismens konsumorientering slår ut i en forbruk- og nytelsesorientert kultur der individet blir forstått estetisk eller biologisk som nytende subjekt.

Idéhistorikeren Eivind Tjønneland ville gjenreise kulturradikalismen og de intellektuelle som radikal opposisjon, provosert av forfatternes «lemenmarsj mot Gud» (1999). Men han møtte motbør fra forfatteren Torunn Borge, som i boka Gudsskrekk (2000) hevdet at kulturradikalismen med sin bedehusfiendtlige og seksualfokuserte agenda var utdatert og blind for den mer aktuelle trusselen fra markedshegemoniet – altså en kritikk i Skirbekks spor.

Siden er fruktbarheten av selve begrepet trukket i tvil. «Vi har aldri vært kulturradikale», hevdet historikeren og samfunnsviteren Håvard Friis Nilsen (2004). Han mente begrepet var blitt en sekkebetegnelse, «overfylt med assosiasjoner og tomt for innhold».

Også i Danmark har kulturradikalismen tapt status. Konklusjonen er mission accomplished: Gjennom sekularisering, sosial og seksuell frigjøring har bevegelsen seiret seg til døde. «Kulturradikalismen er blevet til tradition», skrev pressemannen og forfatteren Rune Lykkeberg i Politiken 2013. En posisjon som kritiserte tradisjon og autoritet, var selv blitt tradisjon og autoritet: «Man kan således sige, at vi alle er blevet kulturradikale. Ikke som kritisk position, men som udgangspunkt.»

Hvis kulturradikalismen er felles premiss, kan den også annekteres til høyst ulike formål. Det har vist seg i dansk innvandringsdebatt, der islam-kritiske miljøer har påberopt seg Poul Henningsen og hans kamp for frisinn, og dermed kan anklages for «strategisk gravrøveri» (Hans Hertel, 2012). Kulturradikalismen har tradisjonelt forsvart ikke-vestlige minoriteter. Men hvis minoritetene truer frisinnet, kan skytset snus. Som liberalt premiss brukes kulturradikalismen både til forsvar for kulturmangfoldet (mot intoleranse i islamkritikken) og mot det (mot intoleranse i islam).

Fortsatt diskuteres det om kulturradikalismen er et meningsfylt begrep, og om den har potens som protest. I Danmark har nyere forskning om Poul Henningsen gitt liv til debatten.

Da kampen for sosial og seksuell frigjøring var vunnet, fikk Henningsen på 1960-tallet et nytt angrepsmål: en umyndiggjørende forbruks- og underholdningskultur. En ny totalitarisme, markedets, betydde «frihedens undergang i forbrugsslaveri».

Litteraturviteren Marianne Stidsen er blant dem som knytter Poul Henningsens kulturradikalisme til begrepet humanisme, den enkeltes rett til frihet og selvbestemmelse. Humanismen er i dag aktuell som motfortelling, mener hun: Den skiller seg fra en nyliberalisme som preker frihet, men setter marked og profitt i sentrum. Og fra en fundamentalisme som setter Gud eller naturen i sentrum. «Når PHs humanisme i dag kan danne afsæt for en kritisk modfortelling, er det fordi den kiler sig ind mellem neoliberalismen og fundamentalismen, der begge – på hver sin måde – sætter noget andet end mennesket i centrum.» (2012)

Perspektivet er på talefot med kritikken fra Skirbekk og Borge, og kan bidra til å aktualisere kulturradikalismens klassiske motiver i dagens kontekst. Frihet for Henningsen er ikke frihet til å forbruke, men til å velge uten diktat utenfra. Poul Henningsen viser til det antiautoritære i arven fra Immanuel Kant: den kritiske, uavhengige vurdering. Slik sett vil kampen mot markedets umyndiggjøring komplettere kampen mot tradisjonens umyndiggjøring, og bli kulturradikalisme i konsekvens.

• humanisme

• Borge, Torunn (2000). Gudsskrekk. En polemisk pamflett, Forlaget Oktober.
• Elster, Jon (1980). «Kulturradikalisme». I PaxLeksikon, bd. 4, Pax forlag, s. 13.
• Flemmen, Haakon (2012). «Kulturradikalismens tidlige begrepshistorie», Arr nr. 3–4, s. 61–71.
• Hertel, Hans (2012). PH – en biografi, Gyldendal.
• Hoel, Sigurd (1980). «Motstand mot… Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisjonens tegn». I ds. Ettertanker. Etterlatte essays og artikler ved Leif Longum, Gyldendal, s. 115–123. [Politiken 15.05.55]
• Krog, Helge (1933). «Diktningens innsats» [«Diktning og moral III»]. I ds. Meninger om mange ting, Aschehoug, s. 178–184.
• Longum, Leif (1979). «Kritisk søkelys på kulturradikalismen fra mellomkrigstiden». I Norsk Litterær Årbok, Samlaget, s. 38–55.
• Longum, Leif (1986). Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel – Krog – Øverland, Universitetsforlaget.
• Lykkeberg, Rune (2013). «Kulturradikalismen er blevet til tradition. De toneangivende klasser bekender sig alle til idealerne», Politiken 07.12.
• Nilsen, Håvard Friis (2004). «Vi har aldri vært kulturradikale. Georg Brandes og kulturradikalismen», Nytt Norsk Tidsskrift nr. 3–4, s. 422–430.
• Skirbekk, Gunnar (1970). «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge», Kontrast nr. 2, s. 34–38. [Opptrykt i ds. Ord: essay i utval, Samlaget 1984.]
• Stidsen, Marianne (2012). «Uenighedens vitamin. En aktualiserende citatmosaik om PH’s humanisme». I Hertel, Hans (red.). Poul Henningsen dengang og nu. Lysmageren i nyt lys. En debatbog redigeret af Hans Hertel, Gyldendal, s. 43–62.
• Tjønneland, Eivind (1999). «Kulturrradikalismens fjerde fase», Vagant nr. 4.
• Torgersen, Ulf (1966). «Høyre og venstre – ett skille eller flere?», Samtiden nr. 1, s. 1–11.
• Aas, Per Anders (2021). «Kritikk som kanon. Poul Henningsen og kulturradikalismens Aufhebung», Norsk sosiologisk tidsskrift nr. 5, s. 37–48. [Teksten ovenfor bygger vesentlig på denne artikkelen, som også har mer utfyllende litteraturhenvisninger.]