Lenins lære ble tidlig møtt med alvorlig kritikk også fra andre sosialister. Blant annet påpekte kritikere de totalitære implikasjonene av læren. Lev Trotskij, som i årene før og etter Oktoberrevolusjonen var en av Lenins aller nærmeste medarbeidere, argumenterte allerede i 1904 mot det han kalte Lenins «formynderteori».
Nesten profetisk påpekte han: «Som vi snart skal se, vil disse (Lenins) metoder lede til følgende i den interne partipolitikk: Partiorganisasjonen blir et substitutt for partiet, sentralkomiteen blir et substitutt for partiorganisasjonen, og endelig vil en 'diktator' bli et substitutt for sentralkomiteen». Denne analysen hindret imidlertid ikke Trotskij i å slutte seg til Lenins ideologi i årene som fulgte.
Den polsk-tyske revolusjonære Rosa Luxemburg (1870–1919) fremholdt advarende etter revolusjonen i 1917 at «Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes». Hun godtok imidlertid Lenins partiteori da hun rett før sin død bidro til å etablere det tyske kommunistpartiet, Kommunistische Partei Deutschlands, KPD.
Lenins teori ble viktig for oppbyggingen av sovjetsamfunnet og etter 1945 for omdannelsen av de østeuropeiske statene til kommuniststater. Den ble offisiell statslære i alle disse landene og kom også til å prege vestlige kommunistpartiers programmer og holdninger (se Sovjetunionens historie).
Kommuniststatenes autoritære og til dels totalitære karakter, som er noe av grunnen til deres sammenbrudd mot slutten av 1980-årene, regnes ofte for å diskreditere leninismen som teori og lære.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.