oppdagelsesreiser

Middelhavet var allerede før antikken en livlig maritim handelssone. Den greske og fønikiske ekspansjonen og maritime handelen i det vestlige Middelhavet fra 700-tallet fvt. førte til etablering av fønikiske og greske kolonier i dette maritime handelsområdet, blant annet skildret av Herodot på 400-tallet fvt.

Den mest kjente reisende var den greske handelsmannen, geografen og oppdagelsesreisende Pytheas fra den greske kolonien i Massilias (dagens Marseille). Han foretok reiser til England, Irland og Nordsjøområdet. Han besøkte også landet «Thule», som kan ha vært på kysten i Nord-Norge.

Romerrikets fall medførte ingen slutt på sjøfart og -handel i Middelhavet, men med den islamske ekspansjonen i det 7. århundre kom denne først og fremst på muslimske hender.

Muslimske sjøfarere var sentrale i maritim handel fra Middelhavet til Sør-Kina havet fra det 700-tallet. Mye av den muslimske reiselitteraturen og geografiske kunnskapen kom til å bygge på indiske og persiske forbilder samt verk fra den gresk-romerske tradisjonen. Av islamske geografer og oppdagere er syreren al-Muqaddasi (død 1009) sentral, men mer kjent er nok likevel Ibn Battuta som på 1300-tallet foretok flere reiser den muslimske og ikke-muslimske verden.

Kineserne hadde fra det 100-tallet fvt. og fram til 1400-tallet evt. en uavbrutt oppdagertradisjon som også inneholdt en rik maritim tradisjon både på regulering av landets ulike elvesystem og på kysten av Sør-Kina. Mest kjent av kinesiske sjøfarere er admiral Zheng He, som i perioden 1405–1433 ledet keiserlige diplomatiske flåteekspedisjoner til Sørøst-Asia, Sør-Asia og Øst-Afrika.

Vikingferdene fant sted mellom 700 og 1000-tallet. I nordvestlig retning nådde norske vikinger Island i 890. Med Island som utgangspunkt seilte Eirik (Raude) Thorvaldsson i 982 vest for Grønland. Hans mer kjente sønn, Leif Eiriksson, seilte omtrent 24 år senere lengre vest for dagens Newfoundland og kalte landet «Vinland».

Norditalienske handelsbyer som Genova og Venezia baserte seg på maritim langdistansehandel fra tidlig på 1200-tallet og var aktive i Svartehavet. Krydder fra Asia ble fraktet videre fra Midtøsten via norditalienske byer til Nordvest-Europa. Denne trafikken danner blant annet bakgrunnen for Marco Polos reise i Asia og hans opphold i Kina mellom 1271 og 1295. Marco reiste sammen med sin far og onkel, som hadde foretatt en lignende reise fra 1261 til 1269/1270.

Henrik Sjøfareren (1394–1460) regnes ofte som initiativtageren til den portugisiske atlanterhavsekspansjonen, selv om han personlig hverken foretok noen lengre sjøreiser eller noen maritime oppdagelser. Derimot sendte han skip ned vestkysten av Afrika på jakt etter slaver og gull. I 1434 nådde portugiserne Kapp Bojador i dagens Mauritania, og ekspansjonen nådde Kapp Verde i 1445.

Den andre og mer ekspansive fasen i den portugisiske atlanterhavsekspansjonen ble innledet med Bartolomeo Diaz' runding av Kapp det gode håp i 1488. Begivenheten markerer begynnelsen på etableringen av et portugisisk sjøvelde i Indiahavet.

Diaz' runding av Kapp det gode håp utgjorde inspirasjonskilder for Kristoffer Columbus' prosjekt om å etablerer en vestlig rute fra Iberia til Asia. Finansiert av de spanske monarkene Isabella og Ferdinand nådde Columbus 12. oktober 1492 en av Bahamas-øyene. I løpet av tolv år foretok Columbus fire reiser til Amerika.

Det kan med en viss rett påstås at Columbus var en av de verste navigatørene i den maritime verdenshistorien. Han seilte for å finne en «snarvei» til Asia, men fant, uten noen gang å innse, eller i alle uten noen gang å være villig til åpent å innrømme det, et for befolkningene i Eurasia til da ukjent kontinent. Uansett hadde Columbus' reelle oppdagelse likevel en verdenshistorisk betydning i og med at den åpnet for en maritim sammenknytning av kloden.

Portugiseren Ferdinand Magellan hadde et prosjekt om å nå Asia fra Europa ved å seile sørvest som et alternativt til portugisernes rute. Han fikk støtte for sitt prosjekt hos den spanske kongen Karl 1. (som også var tysk-romersk keiser under navnet Karl 5.).

Mellom 1519 og 1521 seilte Magellan lengre sør i Atlanterhavet enn noen annen sjøfarer hadde gjort før ham. Han fant en passasje mellom Atlanter- og Stillehavet (senere oppkalt etter ham som «Magellanstredet») nær sørspissen av Amerika. Deretter krysset ekspedisjonen Stillehavet. Noen jordomseiling var det likevel ikke snakk om for Magellans vedkommende, siden han ble drept under kamphandlinger på øya Mactan på Filippinene 27. april 1521. Etter Magellans død førte en av ekspedisjonens ledere, Sebastian Elcano, skipet Victoria tilbake til Spania 6. september 1522, og fullførte dermed en jordomseiling.

Den engelske ekspansjonen i det nordlige Atlanterhavet startet med John Cabot, opprinnelig fra Venezia, men i engelsk tjeneste. Han ledet en ekspedisjon etter initiativ fra kong Henrik 7. over det nordlige Atlanterhavet og nådde i 1497 Newfoundland med skipet Mathew.

Engelske forsøk på å finne en nordvestpassasje til Asia startet med Martin Frobishers ekspedisjoner i 1570-årene. Prosjektet ble foreløpig oppgitt i og med John Bylots mislykkede ekspedisjon med skipet Discovery i 1616. Etter dette ble engelske forsøk på å finne en nordvestpassasje lagt på is i nærmere 200 år.

Den engelske piraten og sjøhelten Francis Drake foretok flere plyndringstokt (det første i 1573 i Karibia) mot spanske besittelser i Amerika. Drakes mest kjente tokt er imidlertid ferden mellom 1577 og 1580 med skipet The Golden Hind, som seilte gjennom Magellanstredet og som endte opp som en jordomseiling.

På 1500-tallet sto også Frankrike bak ekspedisjoner over det nordlige Atlanterhavet. Giovanni da Verrazzano, opprinnelig fra Firenze, seilte i 1524 langs kysten av Carolina til Newfoundland. Ti år senere seilte Jacques Cartier opp St. Lawrence-elva så langt som til dagens Montreal.

De nordlige Nederlandene, særlig kystprovinsene, tilhørte et av de mest urbaniserte og handelsorienterte områdene i Europa. I årene 1567–1648 førte disse områdene en uavhengighetskrig mot sin spanske overhøyhet.

Under uavhengighetskrigen var Spania og Portugal i en personalunion (til 1640), og nederlendernes involvering i sjøfarten og krydderhandel på Asia på slutten av 1500-tallet ble da en del av dette opprøret.

At det økonomiske motivet likevel hadde forrang hos handelskompaniene (engelskmennene hadde to år før nederlenderne i 1600 stiftet sitt eget East India Company, EIC), fremgår klart når vi ser på synet på maritime oppdagelser i Vereenigde Oost-Indische Compagnie (VOC). Den nederlandske kompaniledelsen ga i 1638 oppdrag til Abel Tasman om å finne «Det sørlige kontinent». Oppdraget bygget på en forestilling som var levende fra antikken av at det fantes et kontinent på den sørlige halvkule. Dette ble senere endelig tilbakevist av James Cook, se nedenfor.

Tasmans ekspedisjoner brakte ham til øya som er oppkalt etter ham, Tasmania, sør for den østre delen av Australia, samt New Zealand, Tonga-øyene og det nordlige Australia. Sett fra VOCs side var disse stedene imidlertid av liten interesse fordi de ikke ble forventet å kunne bidra økonomisk til kompaniet. Ekspedisjonene ble derfor ikke videreført.

James Cook er mest kjent for sine tre reiser til Stillehavet i årene 1769–1771, 1772–1775 og 1776–1779. Han deltok imidlertid på tokt allerede under syvårskrigen (1756–1763) og fram til 1767 på oppdrag med Royal Navy i Nord-Amerika.

I forbindelse med tjenesten i Nord-Amerika kartla Cook munningen av St. Lawrence-elva, og det samme i perioden 1760–1767 for kysten av Newfoundland.

Cooks oppdrag under den første Stillehavsekspedisjonen var å observere Venuspassasjen på Tahiti den 3.-4. juni 1669, noe som kunne bidra til mer presis navigasjon. Et annet formål med ekspedisjonen var å søke etter «Det sørlige kontinent». Etter hans ferd kunne denne forestillingen tilbakevises som falsk.

I løpet av Stillehavsekspedisjonene seilte Cook rundt Antarktis, utforsket kysten av New Zealand, hadde to opphold på Hawaii og kartla kysten i det nordvestlige Stillehavet og Alaska under oppdraget om å finne en nordvestpassasje.

Sammen med de etnografiske undersøkelsene inngikk nå flere nye felt av vitenskapelige undersøkelser definert som et uttrykt formål for disse ekspedisjonene, som for eksempel zoologi og botanikk. På dette feltet var Cook en foregangsmann, eksemplifisert særlig gjennom vitenskapsmannen Joseph Banks' deltakelse i Cooks første Stillehavsekspedisjon. Men den vitenskapelige komponenten var en fast bestanddel i Cooks ekspedisjoner. Cook representerte dermed en utvikling som skulle skyte ytterligere fart og forsterkes på 1800-tallet.