osage

Navnet osage kommer fra den franske fortolkningen av den interne betegnelsen wa sha she/wazhazhe (vannfolket). Det mest utbredte endonymet er likevel Ni-U-Ko¢n-Ska/Ni Okašką (folket fra mellomvannet), et navn som gjenspeiler deres tilknytning til områdene mellom elvene Osage, Missouri, Mississippi og Red.

Osage holdt opprinnelig til ved Ohio-elven, men for rundt 1 800 år siden begynte de en migrasjonsrute nedover langs elven. Gruppen opplevde flere splittelser i århundrene etter migrasjonen begynte. Den gruppen som i dag er kjent som osage, slo seg omsider ned i dagens Missouri for rundt 700 år siden. De bodde for det meste i området rundt Osage-elven, men beveget seg over et enormt område mellom Missouri-elven i nord, Mississippi-elven i øst og Ozarkplatået i sør.

Bosetningsmønstrene til osage vekslet mellom fast bosetting og nomadisk forflytning etter sesong og behov. Det var flere permanente landsbyer i de nordlige områdene, mens bosetningen var mer flyktig andre steder. De permanente husene var ovale langhus med innendørs bålplasser, mens de nomadiske bosetningene var en ansamling av tipier.

Fram til 1800-tallet livnærte osage seg med en blanding av hagebruk, jakt og sanking. De dyrket mais, bønner og squash og sanket røtter, urter og andre ville vekster. I tillegg jaktet de småvilt, hjort, elg og bison. Særlig bisonjakten hadde dyp kulturell betydning. Den var organisert i to årlige sesonger, én om sommeren og én om høsten. Målet for sommerens jakt var å sikre fett og kjøtt, mens høstens mål i tillegg var å sikre skinnfeller til å lage klær, teltduker, mokasiner og kapper.

Etter at de ble tvangsflyttet i flere omganger til ulike reservater på 1800-tallet, sank livskvaliteten deres betraktelig. Amerikanske kolonister hadde blant annet gjennomført målrettede angrep for å utslette bisonen i områdene deres og dermed ta en viktig del av livsgrunnlaget fra dem. Uten reelle muligheter til å tjene til livets opphold svant befolkningen rask, og det anslås at rundt 50 prosent av befolkningen døde i løpet av 1800-tallet.

I 1871 ble de tvangsflyttet for tredje gang på 46 år, denne gangen fra Kansas til Oklahoma. Den ble den verste med tanke på antall dødsfall den utløste og de vanskelige levekårene den medførte. I 1879 fikk de en mild oppreisning da osage ble den første gruppen av nordamerikanske urfolk til å motta årlige pengeoverføringer fra den amerikanske staten. Dette ble viktig for å bygge opp igjen nasjonen etter flere tiår med elendighet. De fikk blant annet kjøpt landet på reservatområdet, som ga dem full råderett over den i møte med den amerikanske staten.

Reservatområdet deres var rikt på sletteområder. Fra 1890-årene ble derfor utleie av beiteområder en viktig inntektskilde for mange osage-familier. Osage spiller fremdeles en viktig rolle i amerikansk storfeproduksjon.

Rundt århundreskiftet ble det funnet olje på reservatet, noe som satte i gang en enorm inntektsstrøm og rask økning velstanden. Flere familier ble styrtrike, noe de markerte med et utpreget forbruk av luksusbiler og store villaer. Mange hadde også tjenestefolk knyttet til eiendommen sin.

Oljeinntektene ble fordelt etter de samme kulturelle prinsippene som regulerte beiteinntektene. Dette var viktig for å sikre at pengene forble på reservatet, noe de lykkes med fram til 1920-tallet. Da ble osage utsatt for en konspirasjon og flere enn 60 mennesker ble drept for sin oljerikdom. Angrepene blir kalt «Reign of Terror» (Terrorveldet). 60 år etter det første oljefunnet i 1894 var det bare omkring en tredel av området som fremdeles var eid av osage.

Livet på slettelandet var jevnlig preget av krig og konflikt, og osage var beryktet for sin styrke i kamp. De vant mye av sitt stadig utvidede territorium gjennom såkalte bløffekriger, der de terget motstanderen til å angripe – eller skremte dem til å stikke av. Med ansiktet dekorert i svart eller rød krigsmaling hånte og fornærmet de motstanderene sine på avstand. Taktikken lyktes ofte uten voldsutgytelse, men kun fordi motstanderene visste hva konsekvensene ved full krig kunne være.

Pawnee var blant de største ofrene for denne taktikken. De led ofte store nederlag i de tilfellene presset til å angripe ble for stort. Døde krigere ble stilt ut til skrekk og advarsel, men de fleste ble fanget levende og solgt som slaver til grupper lenger sør på slettene.

I 1757 kapret osage den franske handelsposten Ferdinandina. I tiårene før dette, hadde osage hatt for mål å utslette handelsposten uten å ødelegge handelsrelasjonen de hadde til franske kolonister. Dette klarte de ved å drive vekk andre urfolksgrupper fra området. Slik gjorde de handelsposten irrelevant for franskmennene, som fulgte de flyktende folkegruppene sydover til den andre siden av Arkansas-elven.

Mellom 1678 og 1803 hadde osage klart noe ingen andre urfolksgruppe hadde fått til. De hadde lyktes i å stoppe den euroamerikanske ekspansjonen vestover, samtidig som de tredoblet sine egne landområder.

I årene etter 1803 strømmet hvite nybyggere likevel til områdene deres, noe som skapte grobunn for stadige konflikter. Den nøytrale osage-linjen ble etter hvert opprettet, men giki omsider tapt til cherokee-folkene. Etter flere fredsforhandlinger med USA, ble de til slutt tvangsflyttet til et reservat i Kansas etter 1825. Her ble de utsatt for kristen misjonering og tvunget inn i en bofast tilværelse knyttet til jordbruk og beitedyrhold.

«Reign of Terror» er en betegnelse som brukes om en rekke subtile angrep på osage på 1910-1930-tallet. Flere titalls mennesker ble drept for sin oljerikdom. Angrepene har blitt beskrevet som en utbredt konspirasjon, en medskyldighetskultur, rettet mot osage. Politifolk, jurister, journalister, leger, begravelsesagenter og oljebaroner skal ha vært innblandet, noe som gjorde drapene vanskelig å avsløre for offentligheten. Det var først da FBI ble opprettet at saken fikk sine første domfellelser.

Et annet element som gjorde denne saken uvanlig intrikat, var at den involverte ekteskap og svik som en grunnleggende forutsetning. Fordi osage eide sitt eget reservat, og landområdene var jevnt fordelt blant gruppens familier, var tilgangen til oljeinntekt i utgangspunktet bestemt ut ifra familietilhørighet. Reservatområdene var ikke til salgs for utenforstående. Den eneste veien inn var via ekteskap.

Dette satte i gang en kynisk tilnærming, der amerikanske menn giftet seg med osage-kvinner for så sakte, men sikkert, sørge for å drepe ektefellens familiemedlemmer. Slik ble flere osage-familier infiltrert av amerikanske svindlere, noe som resulterte i at minst 60 mennesker ble drept. Disse drapene omfattet også flere individer som forsøkte å løfte saken ut i offentligheten, som enkelte jurister og journalister.

Osage-drapene ble aldri oppklart i sin helhet, til tross for flere domfellelser. Den omfattende konspirasjonen ble først beskrevet utfyllende av David Grann i boken Killers of the Flower Moon. Hendelsene som beskrives i boken ble filmatisert av Martin Scorsese i hans film fra 2023 med samme navn.

Til tross for en vond kolonihistorie, har osage lenge hatt et nært forhold til den amerikanske staten. Dette viste seg først under første verdenskrig, da osagemenn, i større grad enn noen annen etnisk gruppe, vervet seg for å kjempe for det amerikanske militæret, selv om de enda ikke hadde rett på statsborgerskap. Det samme gjentok seg under andre verdenskrig.

I tiårene etter andre verdenskrig, og særlig etter tusenårsskiftet, har osage jobbet hardt for å sørge for en stabil økning i utdannelsesnivå blant sine medlemmer. Stadig flere mottar universitetsgrader. Osage-nasjonen har etablert årlige språk- og kunsthåndtverkskurs, i tillegg til flere kulturmuseer og historiske sentre.

• Louis F. Burns (2004). A history of the Osage people. University of Alabama Press.

• nordamerikanske urfolk fra slettelandet
• nordamerikanske urfolk
• USAs befolkning