sjøelefanter

Utbredelsen til den nordlige sjøelefanten er langs Nord-Amerikas vestkyst i det nordlige Stillehavet. Ynglekoloniene er begrenset til deler av California i USA og Den kaliforniske halvøya i Mexico, særlig på øyer utafor kysten, men også i noen grad inne på fastlandet. Beiteområdet er adskillig større og strekker seg så langt nord som til kontinentalsokkelområdene langs kysten av Alaska og øygruppa Aleutene. Det er særlig de store hannene som drar nordover på slike lange beiteturer, gjerne en tur før og en tur etter hårfellingen. Tur-retur fra yngle- og hårfellingsområdene lengre sør kan en sånn rundtur være på opptil 10,000 km. Hunnenes beitevandringer er kortere ettersom de helst drar ut fra kysten i mer nordvestlig retning og ut på dypere vann i Stillehavet for å finne mat.

Alder ved kjønnsmodning hos hunnene varierer mellom 3 og 8 år med et gjennomsnitt som varierer med mattilgang, bestandsstatus og generelle økologiske forhold. Også hannene er kjønnsmodne når de er 8 år gamle, men de trenger noen år til før de klarer å tilkjempe seg en plass som dominant hann i haremet. Det er vinteren som er den nordlige elefantselens yngleperiode som begynner i desember da at de største hannene legger seg opp på høvelige strender i yngleområdene. Etter hvert kommer de drektige hunnene og samler seg i harem rundt hannene. Ungene fødes gjerne 2-5 dager etter hunnenes ankomst, og hunnene holder seg på land sammen med ungen i hele dieperioden som varer i 26 til 28 dager. I denne perioden vil ungen ha vokst fra en fødselsvekt på mellom 30 og 40 kg til 140-150 kg. Hunnene kommer i brunst og parer seg med haremets dominerende hann før ungen er avvendt, de fleste paringer skjer i perioden januar-mars. Umiddelbart etter avvenning forlater mora ungen og drar til sjøs på matjakt, hannene gjør det samme når alle de voksne hunnene har dratt. Ungene holder seg ved stranda der de ble født i 4-6 uker etter avvenning hvoretter de også drar til sjøs på matjakt. I hårfellingsperioden mai-juli legger dyrene seg igjen opp på land og blir der de neste 3-5 uker.

De nordlige sjøelefantene faster i både yngle- og hårfellingsperioden. Da tærer de på energireservene de har bygd opp i det tykke spekklaget når de er ute på matsøk. I løpet av et år tilbringer dyrene rundt 8 måneder av tida til sjøs på slike beitevandringer. Maten består av blekksprut og fisk, herunder også haier og skater som dyrene finner på dypt vann. Dette forutsetter at de er gode dykkere, antakelig kan de dykke ned til mer enn 1,500 meters dyp og være neddykket i nærmere to timer. De fleste av hunnenes dykk går imidlertid helst ned til dyp som er fra 400 til 800 meter og varer i rundt 20 minutter. Hannenes dykk varer gjerne litt lengre (inntil 30 minutter) men er også noe grunnere. Denne forskjellen kan relateres til at hannene ofte foretrekker å beite i områder med kontinentalsokkel mens hunnene gjerne går til dypere områder lengre til havs.

I ynglekoloniene kan noen unger bli trampet i hjel av oppskakede hanner i deres kamp om hunnenes gunst. Når ungene forlater stranda der de ble født tilbringer de gjerne det neste halve året til havs. Dette er også en utfordrende periode for dem med en dødelighet på nærmere 30 prosent. En del årsunger blir tatt av hai. Andre dødsårsaker for nordlige sjøelefanter til havs kan være at de vikler seg inn i fiskeredskaper, konkurranse om relevante ressurser med fiskerier samt skipskollisjoner.

Det er vanlig å holde nordlig sjøelefant i akvarier i USA. I tidligere tider gjorde det tykke spekklaget arten til et attraktivt bytte for selfangere. Dette spekket var kjent for å gi olje med uvanlig høy kvalitet, og i perioden fra 1818 til 1880 var fangsten i yngle- og hårfellingskoloniene så intens at bestanden rundt 1890 ikke var på mer enn rundt 100 dyr som i stor grad var knyttet til øya Guadalupe utafor kysten av Den kaliforniske halvøya i Mexico. På dette tidspunkt var det ikke lenger mulig å drive lønnsom fangst og meksikanske myndigheter fredet arten i 1922.

Arten er nå totalfredet i hele utbredelsesområdet og etter at fangsten opphørte, har bestanden bygget seg opp igjen. Siste kjente bestandsestimat fra 2022 er på rundt 190 000 dyr, og det antas at bestanden har økt med 3,1 prosent per år etter 1988.

Den sørlige sjøelefanten er utbredt sirkumpolart rundt hele Antarktis i Sørishavet, og den forekommer på de aller fleste antarktiske og sub-antarktiske øyer, på Den antarktiske halvøya og langs de aller sørligste kystene av Sør-Amerika, Afrika og Australia. Basert på genetiske studier deles den sørlige sjøelefanten inn i fire geografisk adskilte bestander: En i det sørlige Stillehavet, en i Sør-Atlanteren, en i det sørlige Indiske hav og en liten men voksende bestand ved halvøya Valdes i Argentina. Bestanden i Sør-Atlanteren er den største. Dyrenes beiteområde til havs omfatter det aller meste av Sørishavet fra områder nord for den antarktiske polarfronten (også kalt den antarktiske konvergensen) og helt ned til den antarktiske pakkisen. Ute på beiting ser det ut til at hannene liker seg best i områder som ligger over kontinentalsokkel, mens hunnene enten oppsøker isfrie områder i nærheten av den antarktiske polarfronten eller de holder seg i de produktive områdene ved iskanten.

Alder ved kjønnsmodning hos hunnene inntreffer allerede i 2-3 års alderen mens hannene blir kjønnsmodne når de er 4 og 6 år. Hannene trenger noen år til før de klarer å tilkjempe seg en plass som dominant hann i haremet, dette skjer først når de er blitt 12-13 år gamle. Det er den sørlige våren og sommeren som er den sørlige elefantselens yngleperiode som begynner i august/september da de største hannene legger seg opp på høvelige strender i yngleområdene. Etter hvert kommer de drektige hunnene og samler seg i harem rundt hannene. Ungene fødes gjerne 2-5 dager etter hunnenes ankomst, og hunnene holder seg på land sammen med ungen i hele dieperioden som varer i 23 til 25 dager. I denne perioden vil ungen ha vokst fra en fødselsvekt på mellom 30 og 40 kg til 120-130 kg. Hunnene kommer i brunst og parer seg med haremets dominerende hann rundt 18 dager etter at ungen er født og før den er avvendt. Dette innebærer at de fleste paringer skjer i november. Umiddelbart etter avvenning forlater mora ungen og drar til sjøs på matjakt, hannene gjør det samme når alle de voksne hunnene har dratt. Ungene holder seg ved stranda der de ble født i 4-6 uker etter avvenning hvoretter de også drar til sjøs på matjakt. I hårfellingsperioden november-mars legger dyrene seg igjen opp på land og blir der de neste 3-5 uker.

Fordi de sørlige sjøelefantene, i likhet med sine nære slektninger nord i Stillehavet faster i både yngle- og hårfellingsperioden, må de tære på energireservene de har bygd opp i det tykke spekklaget når de er ute på matsøk. Slike beitevandringer utgjør rundt 8-9 måneder av dyrenes års-syklus og maten de går etter er blekkspruter og fisk, særlig arter av den antarktiske slekten Notothenia som på engelsk kalles "rock cod". Muligens spiser de mest fisk, når de opptrer kystnært på noe grunnere vann mens blekksprutene dominerer når de er lengre til havs. Uansett hentes maten fra dypt vann, og det er observert at sørlig elefantsel kan dykke ned til mer enn 1,500 meters dyp og være neddykket i nærmere to timer. Dykkemønsteret hos sørlig sjøelefant ligner mønsteret hos den nordlige sjøelefanten idet de fleste av hunnenes dykk går ned til dyp som er fra 400 til 800 meter og varer i rundt 20 minutter mens hannenes dykk gjerne varer litt lengre (inntil 30 minutter) og er noe grunnere. Denne forskjellen kan relateres til at hannene ofte foretrekker å beite i områder med kontinentalsokkel mens hunnene gjerne går til dypere områder lengre til havs.

I ynglekoloniene kan noen unger bli trampet i hjel av hanner på jakt etter hunner, og når ungene forlater stranda der de ble født og drar til havs er også dødeligheten stor (i noen år antakelig nærmere 50 prosent). Årsunger blir tatt av både sjøleoparder, spekkhoggere og hai, de to sistnevnte kan også ta voksne sjøelefanter.

Det er ikke uvanlig å holde sørlig sjøelefant i akvarier. I tidligere tider gjorde det tykke spekklaget arten til et attraktivt bytte for selfangere, og arten ble hardt beskattet i yngle- og hårfellingskolonier fra rundt 1800 og videre utover på 1900-tallet, først på Sør-Georgia og etter hvert også på andre øyer i Sørishavet. Spekket var kjent for å gi olje med uvanlig høy kvalitet. Fangsten opphørte etter 1964, vesentlig fordi den ikke lenger var lønnsom.

Bestandsutvikling i nyere tid har vært ulik i de ulike havområdene i sør. Mens bestandene knyttet til Stillehavet og Det indiske hav gikk tilbake med nærmere 50 prosent på 1950- og 1960-tallet har bestanden i Sør-Atlanteren vært stabil eller svakt økende i nyere tid. Redusert fruktbarhet og økt dødelighet kan være årsak til observert utvikling. Hva som er bakgrunnen for dette er ikke fullt ut kjent, men en kombinasjon av konkurranse om maten med andre arter i området, samt miljøforandringer som har resultert i enderinger i forekomst av viktige byttedyrbestander har vært lansert som mulige forklaringsmodeller. Siste kjente totalestimat for alle bestandene er fra 2000 og ligger på rundt 750 000 dyr.