Skogtype er et skogareal med en bestemt sammensetning av treslag eller markvegetasjon som gjenspeiler ens økologiske forhold.
Skogtyper kan defineres på ulike nivåer:
Det øverste nivået beskriver skogarealet globalt og her deles skog inn i tropisk, subtropisk, temperert og boreal skog.
I Norge har vi temperert skog og boreal skog. Disse skogtypene kan videre deles inn i lauvskog og barskog.
Temperert lauvskog er i Norge sommergrønne edellauvskoger som består av varmekjære treslag som alm, ask, bøk, eik, lind, lønn og svartor. Den norske edellauvskogen er en utløper av den tempererte lauvskogen lenger sør i Europa. Edellauvskogene vokser sør på Østlandet og i et belte langs kysten til Trøndelag.
I denne sonen finnes også temperert barskog, mest med gran. Slik skog finnes helst i kystklima og når årsnedbøren er over 1200 millimeter utvikles den skogtypen som kalles temperert regnskog.
Boreal skog strekker seg fra edellauvskogen i sør, opp til skoggrensa mot fjellet og Arktis. I låglandet er dette mest barskog dominert av gran og furu med innblanding av bjørk, or, osp og rogn. Mot fjellet og nordover overtar bjørka og mot skoggrensa er fjellbjørk dominerende treslag.
Den boreale skogen preges av kjølige somre og kalde vintre med snødekke.
Den boreale barskogen i Norge er del av det boreale barskogbeltet (taigaen), som strekker seg rundt den nordlige halvkule fra Canada og Alaska, gjennom Russland, Finland og Sverige til Norge.
Boreal lauvskog finnes i Norge som gråorskoger på flommarker og i ravinelandskap, som ospeholt i lysåpninger, som klynger av selje i kantsoner i kulturlandskapet, men mest som bjørkeskog. Mot fjellet danner bjørkeskogen som regel skoggrensa i Norge. Denne fjellbjørkeskogen er spesiell for Skandinavia, Island og deler av Russland og finnes ingen andre steder i verden.
I den praktiske naturforvaltningen er skogtype gjerne det samme som vegetasjonstype. All skog i Norge kan defineres ved hjelp av vegetasjonstypen som speiler de økologiske forholdene på voksestedet. Skogtypen gir da informasjon om forhold som er viktige for hvordan arealet bør forvaltes, noe som både skogbruket og planleggingsinstanser drar nytte av.
For eksempel har skogtypen småbregneskog god tilgang på næring og fuktighet som gir en godt omdanna humus og gjør skogtypen egna for lukka hogst og naturlig foryngelse. Kalklågurtskog, på sin side, er en tørrere og mer sjelden skogtype som finnes på kalkrik mark. Kalklågurtskog har mange kravfulle og trua arter som gir skogtypen høg verneverdi og krever en spesiell forvaltning.
Skogtype er et vidt begrep og blir også brukt om skogareal som ikke er definert ved vegetasjonstype eller treslag, men av andre forhold, slik som trærnes alder, skogbestandets struktur og grad av menneskelig påvirkning. Gammelskog, urskog og naturskog er eksempler på slike skogtyper.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.