– Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg

Den folkekjære håndballspilleren Camilla Herrem mistet faren sin i februar 2019. 

Carl Otto Herrem ble bare 63 år gammel. Han var en profil i det lokale idrettsmiljøet hjemme på Sola, og var med på alle håndballmesterskapene datteren har spilt med kun tre unntak. 

Dødsfallet kom som et sjokk på Herrem, som i dag innrømmer at hun husker minimalt fra ukene etter farens bortgang.

– Det var liksom to uker som forsvant i en boble av ekstremt mye følelser. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, hvem jeg skulle snakke med og hva jeg skulle si. Det var en veldig rar tid, vil jeg si, forteller hun til TV 2.

Ga beskjed til laget

Håndballspilleren var redd for å være til bry for andre under sorgen, og holdt mye av tankene for seg selv. 

Selv om både venner, familie og lagvenninner var flinke til å spørre hvordan det gikk, og hun svarte ærlig ut ifra dagsformen, skjønte hun fort at det var vanskelig for både henne, og alle rundt, å vite hvordan og hvor mye de skulle prate om det som hadde skjedd.

– Da jeg kom tilbake på trening, hadde vi et møte. Jeg sa til de på laget mitt at: «Jeg vil at dere oppfører dere helt naturlig rundt meg. Jeg vet alt som har skjedd og at det er helt forferdelig, men akkurat her vil jeg at alle skal tørre å være normale», sier hun og fortsetter:

– Det normale var bra for meg, og det var viktig for meg å få fram at det ikke var farlig å le, selv om jeg var der. Det var litt min ro å ha de to timene på trening i denne perioden.

Selv om det har gått fem år siden det enorme tapet, kjenner Herrem fortsatt på en intens sorg og savn etter faren.

– Jeg tenker på han hver eneste dag, så for min del forsvinner det ikke. Årene går, men jeg har like sterke følelser i dag som jeg hadde da, så for meg kjennes det ut som at det skjedde i går. Det er tøft.

Viktig med åpenhet

Maria Lorentzen-Spydevold er sykehusprest og forfatter av boken «Når noen dør», som er en praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå. Hun forteller at det er viktig å være åpen om sorgen man står i.

– Da slipper man å holde det inni seg. Noen ganger har man behov for å snakke om det mye, og andre ganger ikke. Men det å anerkjenne det som har skjedd er viktig, for man tenker på det hele tiden. Også kan man ikke skape dårlig stemning, for det verste har allerede skjedd.

Hun påpeker likevel at hver sorg er unik, og at det ikke finnes noen mal for hvordan man skal håndtere den.

– Selv om man mister flere, så reagerer man ikke likt hver gang heller. For noen handler det om å komme tilbake til det normale, noen vil prate masse, noen vil ikke prate om noen ting og noen treffer kanskje ikke sorgen før det har gått et halvt år, når det nærmer seg jul eller en eller annen merkedag, sier hun og forklarer:

– Det er noe med på en måte å være bevisst på at alle reaksjoner er normale og at det ikke er noen fasit, selv om vi tenker at det å gråte er det de fleste gjør.

– Ta med barna

Når en person man er glad i dør, er det lett å tenke at barna skal skjermes og skånes for deres eget beste. Sykehuspresten mener det derimot er viktig å la barna ta del i sorgprosessen.

– Jeg synes barna skal være med. De er mye mer tilpasningsdyktige og robuste enn det vi tror. Også er det noe med det at de sanser stemningen. Hvis de skal bli skånet og ikke bli fortalt noe, men så merker de at mamma er blank i øynene, er det mye bedre å fortelle dem det med rene ord. 

Camilla Herrem har i dag to sønner. Hennes eldste var under ett år da morfaren døde. Selv om ikke sønnen merket så mye til sorgen den gangen, har hun vært opptatt av å snakke om morfaren i ettertid. 

– Jeg vil at de skal oppleve han slik vi opplever han. Han var en fantastisk person med verdens beste hjerte. Det er det jeg vil si til dem, sier Herrem, og fortsetter:

God morgen Norge

Se da Camilla Herrem og pappaen gjestet God morgen Norge i 2018

– Han var alltid en som var der for familien, var med på hver kamp, stilte opp, og det er veldig mange av de kvalitetene han hadde som jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg kommer alltid til å snakke varmt om han og hvordan han var som person. Da synes jeg det er deilig å kunne sitte der og snakke med Theo, som er eldst, og forklare hvordan forhold vi hadde og vise videoer. Jeg vil beskrive han med de største og fineste ordene jeg vet om!

Da hunden deres, Lykke, døde rett før jul i fjor, merket hun hvor oppmerksom sønnen hennes var.

– Han var lei seg for at Lykke døde, men så sa han: «Mamma, nå har morfar noen å leke med». Det var så fint og herlig, og det viser hvordan de tenker.