Ingen vet om hun kan gå normalt igjen

Pilene pekte oppover. Rikke Nygard følte seg endelig som seg selv igjen på fotballbanen. Kvikke bein. God ballfølelse. Kampformen var tilbake. 

Så strakk 23-åringen seg etter en ball på trening. Ingen ekstrem bevegelse, bare enorme smerter.

Korsbånd og menisk var avrevet. Men ingenting en operasjon ikke kunne fikse - trodde hun. 

Fem måneder, to operasjoner og enormt mange timer med frustrasjon senere, er smertene på vei tilbake. 

Les mer

Les mer

Brann-spilleren aner ikke om det er et godt eller dårlig tegn. 

– Nei, jeg gjør vel egentlig ikke det. Jeg har nok blitt litt mer håpefull på grunn av den lille, lille endringen de siste tre ukene. Trykket i kneet er blitt bedre, men når det først er løsnet, så føles ikke kneet noe bra. 

Smertene har tiltatt. Årsaken er at hun for første gang på flere måneder kan kjenne følelsen av sitt eget kne.

Nygard vrir litt på seg i sofaen. Det er vanskelig å finne en god sittestilling når man ikke kan strekke beinet helt ut. 

I mars, fire måneder etter første inngrep, kom følgende beskjed fra legene:

– Worst case er jo at jeg ikke kan gå igjen. 

Midtbanespilleren tar en liten pause.

– Jeg klarer jo ikke gå ordentlig nå. 

I en leilighet i Åsane, 300 meter fra arenaen der lagvenninnene utrettet mirakler mot Lyon og St. Pölten i Champions League, halter Nygard seg over gulvet. Hun byr på kaffe. 

Livet som fotballspiller kan være over. En tanke hun har skjøvet foran seg så lenge som mulig. Slik er det fremdeles.  

Det ble for mye for Rikke Nygard da hun skulle fortelle om lagvenninnens betydning. 

– De vet rett og slett ikke om jeg kan spille fotball igjen, fordi de vet ikke hva som hjelper eller når det vil bli bedre. Ifølge de jeg har snakket med, så er det ingenting de kan gjøre for at det skal bli bedre, sier Nygard. 

Nygard smiler og ler. Det virker som noe hun trenger å gjøre for at tårekanalene ikke skal flomme over.

At det er mange motstridende følelser er naturlig. Hun fikk landslagsdebuten som 19-åring. Er dobbeltmester, både med Vålerenga og Brann. Fremtiden så lys ut. 

Nå er dagene preget av uvisshet. 

– Det er det som er tøft. Det er veldig vanskelig å forstå seg på, og veldig vanskelig å akseptere at du bare skal gå her å vente på at det skal løsne av seg selv. Det har jo jeg veldig, veldig liten tro på, men hva skal jeg gjøre?

Ti dager i himmelen

For hun føler hun har gjort det hun kan. Da stivheten i kneet ikke ga seg etter første operasjon, lot 23-åringen seg bedøve på nytt i håp om en bedring. 

Det kunne jo være arrvev eller lignende som hindret full fleksibilitet. 

De første dagene etter operasjon nummer to var optimismen tilbake. 

– Etter første operasjon føltes det egentlig «bra». Jeg gikk på et kjøpesenter i en times tid, med krykkene, uten å belaste noe. Da fikk kneet mitt en reaksjon, og den gikk aldri vekk. Etter andre operasjon syklet jeg, eller jeg forsøkte. Det gikk jo ikke. Dagen etter var reaksjonen akkurat den samme. Da tenkte jeg bare «here we go again».

To ganger fem dager med optimisme. Det er stort sett den positive beholdningen siden 7. november 2023. 

– Den verste følelsen jeg har hatt

I styrkerommet på Brann Stadion runger Monty Pythons «Always look on the bright side of life» ut av høyttalerne.

Lettere sunget enn gjort. 

For samtidig som Nygard har gått skadet, har resten av lagvenninnene skrevet historie.

Hele Champions League-eventyret har hun fulgt fra sidelinjen. 

– De første kampene i november og desember synes jeg var tøffest. Korsbåndet røk uken før alt startet. Jeg skulle jo spilt, ikke sittet her.

Følelsene har vært mange og varierte. Ekstrem stolthet og mørke tanker. 

Branns kvinner sørget for fulle hus på Åsane Arena. I Rikke Nygards nabolag. 23-åringen tok krykkene fatt da Lyon kom på besøk. 

– Jeg husker jeg satt og så Lyon-kampen – det de fikk til og det de har fått til i Champions League er jo helt sykt. Man er jo veldig stolt.

– Jeg kom ned på banen etter kampen, sto i ringen der med de andre og det ble sagt noen ord. Da fikk jeg den følelsen av at du er med på det, men du er samtidig ikke med på det, fordi du står på utsiden.

– Det er egentlig den verste følelsen jeg har hatt.

Tåredemningen brister

Brann har stor tro på midtbanekrigeren. Det viste klubben ved å gi henne ny kontrakt i februar. 

Men grimasene som preger 23-åringens ansikt, mens kneet bøyes og tøyes massasjebenken, taler sitt tydelige språk. Rikke Nygard har en lang vei å gå før hun kanskje kan spille fotball igjen.

Utallige timer alene med egne tanker er ingen god oppskrift for Branns nummer 14. Derfor drar hun inn til resten av laget så ofte hun kan. 

– Det ser så gøy ut, utbryter Nygard når hun ser på lagvenninnene gjøre enkle pasningsøvelser på feltet. 

 – Det de gjør nå, er jo sånt jeg kunne tenke at var veldig kjedelig før, men når du ikke har gjort det på lenge … Det er en slags kjærlighetssorg. 

Men det er tanken på støtten fra lagvenninnene som får den ellers smilende fotballspilleren til å gråte. 

– De betyr veldig mye for meg. Jeg blir litt følsom, sier Nygard og ser tydelig preget ut. 

– Jeg føler at det har holdt meg gående, at jeg har hatt dem å gå til, at de støtter meg. Der kan vi snakke om alt og ingenting.

– Så kommer du hjem til en fin familie som støtter deg, en kjæreste, en hund. Han får meg opp om morgenen, sier Nygard og løfter opp valpen Kompis. 

Korte turer med menneskets beste venn og litt dressurtrening i stua er de mest sprelske aktivitetene hun kan bedrive. 

På tampen kommer spørsmålet om hun fortsatt har drømmer som fotballspiller. Det blir stille en god stund. 

– Det er det lenge siden jeg har tenkt på, faktisk. Drømmen min er fortsatt å vinne «the double» med Brann igjen. Brann er laget mitt. Men jeg har også lyst til å spille noen år i utlandet. Også har jeg lyst til å få noen flere A-landskamper.

Enn så lenge vil tålmodigheten testes daglig. 

– Jeg vet ikke om jeg kan få noe svar. Jeg tror det er det som er tøft nå, at du ikke vet om du kan få noe svar. Det er jo det eneste jeg vil; få noen svar på hva som kan hjelpe eller hva det er med kneet.