– Veldig vanskelig å forklare

MARIBOR (TV 2): Den gjenkjennelige mørke luggen og den stramme leppen i gliset er fremdeles de samme.

Den irriterende, men allikevel tiltrekkende, frekkheten. 

Evnen til å sjarmere og samtidig provosere. Evnen til å trollbinde og skaffe seg fiender. Evnen til å begeistre og til å reflektere.

En kunstner og en sjarmør. En hissigpropp og provokatør. 

Han var Zinedine parallelt med Zidane. Han var Zlatan før Zlatan. 

Han var – og er – Zlatko Zahovic (53). 

En superstjerne og et nasjonalikon.

– Dere har et veldig fint land. Fint, men dyrt. Og vi møtte alltid gode lag, i veldig tøffe kamper, sier Zahovic, og tar seg en sipp av kaffekoppen. 

En høflig åpningsfrase. Fra en mann som stod på verdens største scene, og ved flere av anledningene delte den med nordmenn. 

Det begynner å bli lenge siden. Veldig lenge siden. Både for ham. Og oss.

Men historien om Zlatko begynner lenge før den skjebnesvangre kvelden i Arnhem, 21. juni 2000.

Gutten med det kullsvarte håret vokser nemlig opp i Titos Jugoslavia. Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia, som nasjonen het da Zlatko kom til verden i Maribor i februar 1971. 

I en nasjon preget av sterk sosialisme – som åpent kritiserte både Nato, de andre landene i Østblokken og den sovjetiske giganten i øst – begynte en gutt som skulle vise seg å være en svært talentfull fotballspiller å vise sitt talent.

– De fleste forbinder ungdomstid med glede, og jeg hadde en veldig fin barndom i Jugoslavia. Spesielt her i Maribor var det veldig fint. Det var veldig fint. Men veldig spesielt, forklarer Zahovic.

For etter Titos død i 1980, økte de etniske spenningene i landet. Uroen mellom de forskjellige republikkene skulle etter hvert føre til grusom krig. 

Fotballen og idretten var et lyspunkt for mange. Men for en ung gutt med drøm om å bli fotballspiller på den største scenen var nåløyet trangt.

– Jugoslavia var et stort land den gangen, med 22 millioner innbyggere. Det var ikke enkelt å spille for de store klubbene, og spillerne kunne ikke flytte utenfor landet før de var 28 år. Det betydde at mange spillere ofte spilte mange år i en og samme klubb, og da var det ikke enkelt å komme seg inn i en førsteellever i Jugoslavia, forteller Zahovic i dag. 

– Det var her han stod. Han skrudde dem inn. Gang etter gang. Igjen og igjen. 

Ordene tilhører Erwin Vidovic. Han forteller med livslyst. Maler bilder av hvordan det så ut. Den gang tenåringen Zlatko Zahovic hadde tatt turen fra andre siden av byen for å spille for Erwins Kovinar. 

Vidovic er i dag 82. Men han glemmer aldri den vanvittige venstrefoten til den svarthårede gutten fra andre siden av byen.

– Hjørnespark og frispark. Ja ja ja!

Pensjonisten lukker øynene bak solbrillene og drømmer seg tilbake. Selv var han klubbpresident i bydelsklubben, en rolle han holdt på i over 30 år. 

Og det største talentet han noensinne så, var kruttønnen med den magiske foten. Og han skjønte at gutten aldri ville bli lenge i klubben.

– En dag kom det en eks-spiller fra Partizan og Røde Stjerne i Beograd, som hadde vært i førstegangstjeneste i Maribor. Han kom til stadion og spurte etter oss, på samme måte som dere har gjort i dag. De ønsket å snakke med Zlatko. 

Zahovic selv husker møtet som om det var i går.

– Det var en av de største jugoslaviske spillerne den gangen, Milko Djurovski, som var i Maribor og avtjente sin militærtjeneste. På en eller annen måte møtte vi hverandre, og han likte stilen min. Han likte talentet mitt. 

De mimrende øynene avbrytes av en telefon som ringer. 

Tre høflige slovenske fraser og en engelsk unnskyldning senere, er praten i gang igjen. Zlatko liker å fortelle.

– Milko snakket med folk i Partizan Beograd, som var og er en av de beste klubbene i Jugoslavia, slik at de kunne se meg spille. Jeg dro til Beograd og fikk prøve meg, og etter det fikk jeg muligheten til å gjøre karriere i en veldig stor klubb i Partizan.

17-åringen med det enorme talentet var aldri i tvil om at dette var veien å gå.

– Det var en veldig enkel avgjørelse, for drømmen min var å bli profesjonell fotballspiller. Og nå fikk jeg muligheten til å vise talentet mitt for en av de største klubbene i Jugoslavia. En viktig klubb i Europa. Jeg var aldri i tvil.

Deretter gikk karrieren kun én vei for Zlatko. Partizan ble etter hvert til portugisiske Vitória Guimarães. Deretter gigantene FC Porto. Og samtidig ble Slovenia en selvstendig nasjon.

For 24 år siden ledet hærføreren Zahovic Slovenia som debutant i EM i mesterskapet i Belgia og Nederland.

Det var én annen debuterende nasjon det året. Det var Norge.

Og Zahovic var hærfører ikke bare for en debuterende EM-nasjon, men også for en nasjon som deltok i sitt første fotballmesterskap noensinne. Kun åtte år etter sin første offisielle landskamp noensinne. 

– Det var veldig spesielt. Veldig spesielt. I datidens Jugoslavia var ikke fotballen sport nummer en i Slovenia. Det handlet mer om vintersport og basketball, som hadde de ledende posisjonene i landet. 

Zlatko drømmer seg igjen tilbake. Og gransker både sin egen og sin nasjons spede – men også stolte – startfase som fotballnasjon. 

For etter hvert som 90-tallet forløp, viste også det slovenske landslaget i fotball at de hadde noe å komme med.

– Det var mange spillere som ikke hadde fått muligheten til å spille i store klubber i resten av Jugoslavia, som nå fikk en sjanse til å representere et landslag. Vi fikk vise at vi var gode spillere, at vi hadde stort talent og at vi også kunne konkurrere med de store landene og store spillerne. 

– Men hvorfor er dere så gode i …?

– I alt?

Han begynner å bli enda varmere i trøyen nå, og ler når han selv avbryter spørsmålet. Som altså skulle handle om slovenernes mange idrettstalenter.

– Det handler mye om talent. Både i Slovenia, og i eks-Jugoslavia, var det folk fra mange nasjoner som bosatte seg. Talentene blandet seg, måten å leve på og måten å tenke på ble mikset. Den blandede mentaliteten har nok også hjulpet med tanke på å vinne ting i idretten.

– Men er det også en spesiell mentalitet i en ny nasjon når man får et nytt landslag?

– Ja, det er sant. På den tiden hadde vi mange idrettsutøvere som fikk muligheten til å vise sitt talent, til å vise sine ambisjoner, til å vise at de også kan vinne. For når du har en nasjon med 22 millioner innbyggere, kan ikke alle få muligheten. Nå fikk alle muligheten til å vise sin verdi. Det var viktig for mange idrettsutøvere, inkludert meg selv.

Som den største eksponenten for nasjonen ble Zahovic etter hvert landets store stjerne, og ble også et velkjent navn på våre breddegrader gjennom sine opptredener for Porto i Champions League mot Rosenborg. 

– Rosenborg hadde et enormt lag på den tiden. Vi dro til Norge, og vi led. Vi led. 

Men til tross for lidelsen, ringte tydeligvis alarmklokkene såpass at Porto dro en 1-0-seier i land i Trondheim i oktober 1996.

– Vi ante ikke hvordan vi hadde klart å vinne, for Rosenborg var et så mye, mye bedre lag. Ok, vi var litt heldige. Året etter spilte vi der igjen, og tapte 0–2. Og vi kunne tapt med fem eller seks. Rosenborg var på den tiden et stort, stort lag.

Onde tunger vil hevde at værforholdene spilte inn da RBK gjorde sine største bragder i Europa, men akkurat den delen av historien avfeies raskt.

– Det var kaldt. Det er sant. Men fotball er elleve mot elleve. Og kvaliteten på Rosenborg var utrolig på den tiden. 

Og møtene med trønderske godføtter skulle langt ifra bli de eneste mot norsk motstand for Zahovic og hans slovenske landsmenn. Etter mislykkede forsøk på å kvalifisere seg til EM i 1996 og VM i 1998, var EM 2000 det neste målet i horisonten.

Slovenia var 5.-seedet, men bak den store gruppefavoritten Norge så var det åpent om 2.-plassen i kvalifiseringsgruppen.

– Vi hadde ikke troen. Vi startet dårlig. Vi tapte mot Norge. 

Han lukker øynene når han forteller nå. Tenker tilbake. Og smiler for seg selv.

For plutselig løsnet det for slovenerne generelt og Zahovic spesielt. Med ni mål på ti kamper var det kun verdensstjernen Raúl hos Spania som scoret flere enn mannen med den dødelige venstrefoten i kvaliken til EM i 2000.

– Jeg var veldig selvsikker. Selvtillit er veldig viktig i fotball. Det var en periode der alt gikk inn. Hver gang jeg skjøt, traff jeg mål. Dette var min periode der jeg hadde det slik.

Maribors store sønn forteller om treningsøkter sammen med Predrag Mijatovic, som senere spilte for Real Madrid og ble matchvinner i Champions League-finalen mot Juventus. Sammen stod de igjen etter Partizan Beograd-treninger tidlig på 90-tallet og øvde på nettopp frispark.

– En kvalitet jeg hadde var dødballene. Og jeg jobbet mye med det, for ikke å levere skuffende med tanke på den kvaliteten jeg var i besittelse av.

Breialt, men ærlig. Pompøst, men realistisk. 

Han slipper vel så vidt unna med det. For mannen oser kvalitet. Da som nå.

Og kvaliteten på det slovenske laget ble også bedre og bedre. Men allikevel var de aldri i nærheten av å tukte Nils Johan Sembs Norge. 

8. september 1999 dro de til Oslo i håp om å holde liv i drømmen om direkte EM-plass. Det endte med 0-4-tap og norske jubelscener. Datoen er fremdeles den siste der et norsk A-landslag har kvalifisert seg til et stort mesterskap på herresiden. 

– Vi hadde fremdeles mulighet til å kvalifisere oss direkte til EM, til å vinne gruppen. Men Norge hadde et utrolig lag på den tiden. Vi tapte 0–4. Det var et vanvittig lag, minnes Zahovic. 

Men etter å ha blitt ydmyket av Steffen Iversen, Ole Gunnar Solskjær, Øyvind Leonhardsen og de andre norske stjernene – og i forbifarten sett TV 2-kommentator Harald Bredeli bli dynket i kake av Erik «Myggen» Mykland – fikk Zahovic og hans lagkamerater en ekstrasjanse i playoff.

To knallharde oppgjør mot Ukraina fulgte, men med 3-2-seier sammenlagt var Slovenia klare for EM. Mot alle odds, og for første gang noensinne. Dagene glemmes aldri. 

 – Det føltes veldig spesielt. Alle sa at 1991 var et veldig spesielt år for Slovenia, siden vi da ble selvstendige, men det var i 2000 vi gjorde dette til et stort land. Fra da av visste alle om Slovenia, for fotball er den viktigste idretten i verden. 

Slovenia skulle også bite skikkelig fra seg, i det som for dem ble en veldig spesiell gruppe. Først møtte de storebror Jugoslavia, landet de selv hadde vært del av i hele sin oppvekst.

Zahovic scoret to ganger. Slovenia ledet 3-0, men måtte nøye seg med 3–3 til slutt. 

– Det er mange følelser. I det ene øyeblikket er du lykkelig, og så er du langt nede. Så helt fra kampen var ferdig og til den dag i dag, så er man både glad og trist, forteller Zahovic, og legger til:

– Men det er fotball, vet du …

Og fotball var det definitivt, det Zahovic bedrev på denne tiden. 

Uken etter scoret han igjen, men et knepent 1-2-tap for Spania parallelt med jugoslavisk 1-0-triumf over Norge betød at alt var åpent forut for gruppespillets siste dag.

To debuterende nasjoner. Begge med muligheter for avansement. Med Slovenia som soleklare underdogs, 0-4-tapet på Ullevaal året i forveien tatt i betraktning.

– Det var en veldig tøff kamp, men vi hadde lært etter de to kampene vi hadde møtt dem i kvalifiseringen. Fysisk var de enorme, de spilte litt annerledes enn nå. På den tiden var det mye lange baller, mye trøkk i luften. 

Det er åpenbart at Zahovic tenker på detaljene nå. Nok en gang må han myse litt i den slovenske ettermiddagssolen for å finne frem til de riktige nyansene fra junikvelden i Arnhem sommeren 2000. 

– Flo var veldig sterk, som Haaland nå. De hadde Solskjær, en topp spiller. Det var ingen enkel kamp, men det ble heller ingen god kamp siden begge lagene kunne gått videre.

Lenge så det ut til å gå veien for Norge. For så lenge Jugoslavia tok poeng mot Spania, ville uavgjort være nok for Nils Johan Semb og hans gutter. Slovenia derimot, måtte vinne.

– Norge var best. Det er ingen tvil om det. Men vi hadde masse mye lidenskap – «enorm passion» – i den kampen. Vi gjorde alt for å vinne kampen. 

Men alt skulle ikke være nok. 

Begge lagene gikk av banen uten scoring. Zahovic erindrer et norsk lag som hadde «to eller tre muligheter, men ikke mer enn det». Og parallelt med at Norge tilsynelatende hadde «kontrollert inn 0-0», ledet Jugoslavia 3–2 mot Spania i Brugge. 

Slovenia var ute, men de norske spillerne hadde i utgangspunktet gjort nok ved å unngå nederlag. 

Så skjedde det vanvittige. Men kanskje, med norske øyne, det uunngåelige. 

Spania snudde alt på overtid i den andre kampen. Plutselig var begge lagene i Arnhem ute. 

Og der de slovenske spillerne allerede lå langflate i gresset, forarget over en forspilt mulighet, fikk de nå selskap av Semb og nordmennene. Spania og Jugoslavia hadde gått videre fra gruppen. 

– Vi merket at de norske spillerne ble veldig triste, men …

Det er akkurat som om Zahovic har tenkt gjennom hva han skal si nå. Erindrer vi på ny en blanding av høflighet og arroganse? Han bestemmer seg i hvert fall for å fullføre.

– … men vi var venner med mange av de jugoslaviske spillerne. Det hadde vært samme nasjon som oss ti år tidligere. Jeg beklager, men vi ville jo at Jugoslavia skulle gå videre. 

Empatien med de norske verdensstjernene var gjerne ikke den største. Men først og fremst fordi Slovenia også tenkte på seg selv.

– Det var veldig tøft. Dessverre gikk ingen av oss videre.

– I Norge er den kampen sett på som en misbrukt mulighet.

– Akkurat som oss. Vi også.

– Ja, dere ser på det på samme måten?

– Akkurat på den samme måten. 

En annen som husker Slovenias EM-eventyr er Erwin. Fremdeles ser han fotballkamper utspille seg på sin lokale gressflekk. Fremdeles fantaserer han om en ny Zlatko Zahovic. En ny lokal helt. En ny drøm å følge med på.

– Jeg ser fortsatt kamper, for mitt hjerte banker for denne klubben. Jeg var president i denne klubben i 32 år. Det er ikke lett å bare forlate en slik klubb. Jeg følger med. 

Samtidig erkjenner han at det er langt fra Tezno-distriktet i Maribor og de godt brukte tribunene til Stuttgart Arena, der hjemlandet søndag gjorde EM-comeback mot Danmark.

– Dette er et industri- og arbeiderstrøk. Vi har bilfabrikker og det lages metall. Her bor det folk med lave inntekter og vi har lav boligstandard, sier 82-åringen.

Men han sier det langt ifra med noen skuffelse i stemmen. 

I stedet er det stolthet, tydelighet og optimisme. 

For:

– Der hvor det er store bedrifter og mye kapital, der kommer det kun spillere som er ferdig utviklet. Herfra vil det alltid komme frem fotballspillere. Gode fotballspillere. 

Og kanskje har han rett. Kanskje er det nettopp sulten og stoltheten som har gjort at Slovenia har krevd sin plass på den største scenen.

To år etter EM-deltakelsen i 2000 kvalifiserte landet seg også for VM. Kun fire nasjoner som er mindre enn dem har gjort det samme gjennom historien. 

I 2010 klarte slovenerne å kvalifisere seg til VM igjen. Og det for første gang uten Zlatko Zahovic. 

Nå er de tilbake, også i EM. Nasjonens fjerde mesterskap på 24 år. 

For Zahovic blir det denne gang en tilskuerrolle. En rolle han etter hvert er blitt veldig komfortabel med. 

Knærne er ikke det de engang var, kan han fortelle mens vi halter oss opp en trapp for å få tatt noen bilder i den mariborske undergrunn.

Men hvordan er det egentlig mulig for Slovenia å være konkurransedyktige i en fotballverden der så mange land prøver på det samme?

– Det er veldig vanskelig å forklare. Veldig vanskelig å forklare. For hvis du analyserer Slovenia med fotballøyne, og da snakker jeg om forholdene her og investeringene som er gjort, så er det nesten ingenting. Slovenia er fotballens mirakel. Det er umulig å forklare, men det har skjedd.

– Kan det være lidenskap?

– Det må det være. Det må være lidenskap og talent. Men hvis du bruker alle parameterne som finnes i fotballen, så kan ingen egentlig tro dette. Det er umulig å forklare.

Lidenskapen til Zlatko tok ham i hvert fall til den største scenen. Champions League-eventyr med både Porto, Olympiakos, Valencia og Benfica. Til fotballgale land, som krevde mye.

– Det er ikke enkelt å leve livet ditt, for det blir på en spesiell måte. Men så lenge man har respekt, er alt mulig. Det er mulig å leve litt normalt i enkelte land, men i disse landene her så er det ikke enkelt å være en, la oss si det på denne måten: En viktig spiller. 

Nok en gang må han smile litt av seg selv. Selvsikker, men sjarmerende. Cocky, men ærlig. 

For hjemme i Maribor får han fremdeles være seg selv.

– Dette er et enkelt land. Et lite land. Et perfekt land å leve livet sitt med tanke på den alderen jeg har og den fortiden jeg har. 

Den pensjonerte fotballspilleren begynner å se varsomt på sin klokke. 

Han forteller at han gleder seg til å kunne stå på ski igjen, for akkurat det går fremdeles an med de skrantende knærne. Om sommeren går det mest i tennis.

For parallelt med at Slovenias andre EM i fotball noensinne er et faktum, er det ingen tvil om at idrettsmulighetene faktisk er mange i landet. 

Luka Doncic er blant verdens beste basketballspillere. Tadej Pogacar og Primoz Roglic har gjort Slovenia til en sykkelnasjon. 

Hoppbakken i Planica er kanskje verdens mest kjente. Alpinistene briljerer i Kranjska Gora.

– Er det fotballspillere de vil bli nå, barna i Slovenia? Vil de bli den neste Zlatko Zahovic? Eller vil de bli alpinister eller basketballspillere?

– Litt av alt. Vi har mye suksess i mange idretter. Forut for et EM i basketball vil vi favoritter. Vi har to mestere i sykling, to av verdens beste. Vi har mange idretter med suksess. Normalt avhenger det av familien hvilken idrett du kan velge å forfølge dine drømmer om å bli som dine helter i. 

I disse dager skal nye drømmer skapes. Noen drømmer knuses. Og andre drømmer oppfylles.

Slovenia er i gang med sitt andre EM siden de møtte Norge. Søndag ble det 1–1 mot Danmark. 

Torsdag møter de Serbia. Deres nye storebror. For første gang i et mesterskap. Håpet om avansement lever også denne gang.

For Norges del er det fredag 24 år siden vår forrige kamp i et fotball-EM for herrer. 

0-0-kampen mot Slovenia i Arnhem, 21. juni 2000.

NB! Slovenia-Serbia ser du på NRK torsdag 15.00